Home Artikler samfunnsfag Nasjonale minoriteter: Hvem er de?

Nasjonale minoriteter: Hvem er de?

Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere.

Norge er i henhold til konvensjoner forpliktet til å bidra til at disse skal ha reelle muligheter til å videreføre kultur og språk.

Navnespørsmålet
Ofte har navnene blitt brukt stigmatiserende. På Østlandet snakket man om «tatere, på Vestlandet «splint», på Sørlandet «fant». «Omstreifer ble brukt av norske myndigheter helt til 1980-tallet», skriver Aarset. I dag er det svært delte meninger blant gruppen om de skal bruke «tater» eller «romani». De som foretrekker sistnevnte, mener «tater» er svært nedsettende. Flertallet Monica Five Aarseth snakket med bruker ordet «reisende».

Hvem er jødene?
Jødene er en av Norges fem nasjonale minoriteter. En jøde er en person som er født av en jødisk mor eller som har konvertert til jødedommen. Å være jødisk betyr å tilhøre en bestemt religiøs gruppe, et folk, en kultur og en historie.

Hvem er kvenene/norskfinnene?
Kvenene/norskfinnene er en minoritet med kvensk/norskfinsk kulturbakgrunn og kvensk og finsk språk. Minoriteten omtaler seg selv som kvener og norskfinner. For å synliggjøre at det er én nasjonal minoritet, vedtok Stortinget i 2011 at gruppen skal omtales som kvener/norskfinner.

Hvem er rom?
Når vi snakker om den nasjonale minoriteten rom, mener vi romfamilier med langvarig tilknytning til Norge. De har norsk statsborgerskap og bor mer eller mindre permanent i Norge. Rom ble tidligere betegnet som sigøynere. Roma (flertallsform av rom) og rrom benyttes også, men rom er valgt som den offisielle betegnelsen i Norge. Betegnelsen romfolk brukes ofte i media om tilreisende rom fra Romania og Bulgaria.

Hvem er romanifolket/taterne?
Den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne ble første gang dokumentert i Norden på 1500-tallet. Minoriteten har blitt omtalt med en rekke ulike navn. Det er ulike syn innad i gruppen om hvorvidt tater eller romanifolk skal brukes. Derfor omtales minoriteten som
romanifolket/taterne.
Reisende og vandriar er andre betegnelser gruppen bruker. Personer fra romanifolket/taterne som reiste og bodde i båt, kalles kystreisende. Man antar at det er flere tusen personer av romanifolket/taterne i Norge i dag.

Hvem er skogfinnene?
Minoriteten heter skogfinner fordi de er etterkommere etter finske innvandrere som bosatte seg i områder med barskog. De første skogfinnene kom til Norge tidlig på 1600-tallet. Man regner med at det finnes flere hundre personer som anser seg selv som skogfinner i Norge i dag. I tillegg til betegnelsen skogfinner omtaler også en del personer seg som finner.
Kvæner ble tidligere ofte brukt som en fellesbetegnelse på dem man anså som finnættede i Norge, inkludert skogfinnene. Dette bidro til å usynliggjøre skogfinnene som egen etnisk gruppe, med en egen innvandringshistorie i Norge. Helt opp til 1990-tallet finnes eksempel på at myndighetene regnet skogfinnene som en sørnorsk gruppe av kvenene
i Norge. Mer kunnskap om skogfinnene og kvenene/norskfinnene viser imidlertid at de er forskjellige folkegrupper.

Uvisst antall
I Norge føres det ikke registre basert på etnisk tilhørighet. Derfor finnes det ingen oversikt over hvor mange de er. Stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter anslår noen tusen. Enkelte tater-/romaniorganisasjoner anslår mellom 10.000 og 30.000. Antall vil avhenge av om man bruker selvdefinering eller slektstilhørighet som kriterium.

Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter tar utgangspunkt i selvdefinering. Men dette er også en vanskelig størrelse. Mange vektlegger «å ha vokst opp med levemåten». Det er en sterk forståelse blant tatere-/romanifolk at ikke hvem som helst kan definere seg som det.

Tradisjonelt har familiene reist rundt deler av eller hele året, for blant annet å drive handel og håndverk. I dag er bildet derimot mer mangfoldig.


Romanifolket/taterne i Norge har gjennom historien opplevd et brutalt møte med myndigheter og kirken, det samme har sigøynerne og romfolket.
De tilhørte en reisende kultur som helt siden middelalderen ble sett på som en trussel mot det etablerte og ordnede samfunn. Først i løpet av det siste tiåret har vi opplevd en aksept og inkludering av de reisende. Men det vi ikke må glemme er hvordan taterne er behandlet i vår egen tid.

Kilde Våre nasjonale minoritet (pdf)

Lenker:

SHARE