Home Individ, samfunn og kultur Kriminalitet

Kriminalitet

Kriminalitet er en form for avvik som har store konsekvenser for samfunnet. Derfor er dette temaet sentralt. Vi ser på ulike typer kriminalitet, årsaker, og reaksjonsformer.  

I 2016 ble det anmeldt 336 500 lovbrudd. Det er 4,3 prosent færre enn året før, og hele 9,6 prosent færre enn i 2014. Tar vi høyde for befolkningsveksten, er nivået av anmeldte lovbrudd i 2016 det klart laveste som er registrert i de 24 årene vi nå har hatt med denne typen statistikk. Les mer på SSB


Statistikken gir imidlertid bare et omtrentlig bilde av kriminaliteten som begås. De tallene som er gjengitt ovenfor baserer seg på antall personer som er siktet for forbrytelser. En rekke lovbrudd blir imidlertid ikke oppklart, og da foreligger det naturlig nok heller ingen siktelse. Dessuten er mørketallene store i og med at mye kriminalitet ikke blir registrert. Dette må vi ha klart for oss når vi går nærmere inn på statistikk som viser omfang av kriminalitet basert på alder, kjønn, etnisk bakgrunn, bosted, utdanningsbakgrunn og tilknytning til arbeidslivet.

De statistiske opplysningene viser altså ingen klare årsakssammenhenger. I stedet for å søke etter direkte årsaker, kan vi muligens finne fram til noen risikofaktorer. Disse faktorene kan ligge hos det enkelte individ eller i samfunnet, eller de kan ses som en kombinasjon, ved at gitte samfunnsforhold og situasjoner utløser en kriminell handling hos enkelte individer.

Individuelle risikofaktorer kan være

  • sykdom eller et skadet følelsesliv, kanskje som følge av en vanskelig oppvekst
  • dårlig impulskontroll, gjerne forsterket av rusmisbruk
  • dårlig moral

Samfunnsmessige risikofaktorer kan være

  • svak sosial kontroll
  • fattigdom eller arbeidsledighet
  • sosiale eller etniske motsetninger, kanskje som følge av en mislykket integreringspolitikk

Selv om det er vanskelig å påvise klare årsakssammenhenger, har samfunnsforskere utviklet noen teorier om hvordan kriminalitet oppstår. Det finnes en rekke teorier og modeller som prøver å forklare sosiale avvik som kriminalitet. Et hovedskille går mellom å ta utgangspunkt i selve individet eller å ta utgangspunkt i samfunnet rundt den kriminelle. De to ulike innfallsvinklene kaller vi individmodellen og samfunnsmodellen.

  1. Teorien om kriminelle subkulturer har sin bakgrunn i studier av gjengkriminalitet i USAs storbyer. Her er det observert at ungdomsgjenger utvikler egne kulturer, der kriminaliteten utgjør et mønster. Kriminelle handlinger blir da selve adgangskortet til det fellesskapet gjengmiljøet tilbyr.
  2. En annen teori er kalt mulighetsteorien. Den tar utgangspunkt i at de som ikke har mulighet til å skaffe seg samfunnsgoder på lovlig vis, begår lovbrudd i større grad enn de som har disse mulighetene. Teorien har naturligvis størst gyldighet i samfunn med store sosiale og økonomiske forskjeller.
  3. En tredje teori er den såkalte stemplingsteorien, som tar utgangspunkt i at mennesker som tilhører visse miljøer eller oppfører seg på en bestemt måte, blir betraktet som avvikere. Denne formen for stempling av mennesker kan føre til utestenging fra storsamfunnet. Når du blir betraktet som en avviker og potensiell kriminell, er ikke alltid spranget til faktisk å bli det så stort.

Straffereaksjoner
http://nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/839790

Straff er et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, med den hensikt at det skal føles som et onde. Dette er den grunnfestede definisjonen på straff, sett fra rettsvesenets side. Men hva er straff? Hvor vondt skal straff gjøre? Og hjelper det å straffe?


Aftenposten 20 august 2017:


Mer om kriminalitet

SHARE