Home Politikk og demokrati Norsk økonomisk politikk

Norsk økonomisk politikk

Kompetansemål: gjøre greie for sentrale kjennetegn ved den økonomiske politikken i Norge

Økonomisk politikk er en samlebetegnelse for alle de tiltak myndighetene treffer for å påvirke den økonomiske utvikling i landet. Det norske økonomiske systemet er et blandingssystem mellom to forskjellige typer økonomier. Det har hentet litt fra planøkonomi og litt fra markedsøkonomi.

Her følger noen kjennetegn fra vårt norske økonomiske system:

Fordeling av goder og byrder
Staten gjør seg til en viss grad gjeldende i fordeling av goder og byrder i samfunnet, blant annet gjennom lovgiving og skatte- og avgiftspolitikken. Private eier store deler av produksjonsmidlene, men staten, fylkene og kommunene eier også bedrifter. I Norge blir det imidlertid nå mer vanlig at staten gjør bedriftene sine om til aksjeselskaper, men sitter med aksjemajoriteten (mer enn 50 % av aksjene). Tenk over hvem som for eksempel eier banker og forsikringsselskap, fabrikker, butikker, jord, skog, sjukehus, skoler og kommunikasjonsmidler.

Den norske samfunnsmodellen baserer seg på

  • Grunnleggende verdier: likhet og trygghet
  • Effektiv og åpen økonomi
    Høy sysselsetting, velregulert arbeidsliv, gode vilkår for bedriftene og åpenhet mot internasjonal markeder gir høy verdiskaping
  • Stor offentlig sektor leverer omfattende universelle tjenester
    Tjenester som skoler og sykehus er betalt av det offentlige, med små eller ingen egenandeler.
    Overføringer sikrer inntekt ved uførhet, sykdom, arbeidsledighet og høy alder.

Statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet

Det er to dokumenter som står helt sentralt i diskusjonen om den økonomiske politikken.

  • Statsbudsjettet gir overslag over statens inntekter og forslag til hvordan disse skal brukes på ulike utgiftsområder.
  • Nasjonalbudsjettet er en stortingsmelding som presenteres samtidig med statsbudsjettet. En slik melding inneholder få forslag som det skal stemmes over i Stortinget, men nasjonalbudsjettet presenterer den økonomiske politikken Regjeringen vil følge.

Det er politikerne på Stortinget, i kommunene og i fylkeskommunene som bestemmer hvilke oppgaver som skal ivaretas av det offentlige, og hvordan vi skal bruke ressursene på å løse disse oppgavene.

Stat og kommuner kalles ofte offentlig forvaltning, og vi har en tradisjon i Norge for at offentlig forvaltning leverer en rekke tjenester til innbyggerne. Når du blir født er det staten som betaler for, og som oftest driver, sykehuset. Stat og kommuner har ansvaret for barnehager, skoler og høyskoler. Veiene betales i stor grad av staten på samme måte som utgifter til forsvar og politi.

Dette er store utgiftsposter på statsbudsjettet. Men den aller største utgiftsposten er utbetalinger til enkeltpersoner. Hele 35 prosent går til folketrygden, det vil si alders- og uførepensjoner, arbeidsledighetstrygd, sykepenger og fødselspenger. Dette betaler vi for å sikre at ingen skal falle utenfor samfunnet fordi de blir gamle, mister jobben eller blir syke.

Utbetalinger som fødselspenger, barnetrygd og kontantstøtte bevilges for å bidra til at det å få barn ikke skal være en for stor økonomisk belastning.

Det offentlige støtter også ulike næringer på forskjellige måter. Eksempel på dette er overføringer til landbruket og støtte til forskning og utvikling.

Offentlig forvaltning driver eller støtter også kultur og fritidstilbud, og bevilger penger til alt fra ungdomsklubber til drift av idrettshaller.

Ser vi på forslaget til statsbudsjettet for 2016 fordeler utgiftene seg slik:

utgifter

 

 


Lenker:

SHARE