Innlegg fra anonym

Jeg gnages av konstant dårlig samvittighet.

Tristheten. Tomheten. Den dårlige samvittigheten. Ingen har forberedt meg på spekteret av følelser som følger det å få gamle foreldre.

Ingen har snakket om hvor vanskelig det blir å kommunisere, finne noe å prate om, å holde på nærheten og latteren som alltid har fulgt mor og meg. Mor, som har vært en flott, livlig dame, alltid med et smil på lur.

Burde jeg ha brukt mer tid på henne?

Jeg låser meg ut fra leiligheten hennes, klokken er blitt halv åtte. Jeg har vært der i en og en halv time, prøvd å få til en samtale, prøvd å spørre om minner fra gamle dager.

Hun har smilt litt innimellom og mimret om gode opplevelser med far, men hun er sliten og mest opptatt av om hun får tablettene hun trenger for å få sove og bli rolig, samt at hun lurer veldig på hvorfor hun ikke bare kan få dø.