Home Artikler samfunnsfag Den lange ventetiden

Den lange ventetiden

 Fra Morgenbladet

«Jeg ser konge bor», sier syriske Hani (24).
Åja, har du sett slottet?

– Ja, svarer Hani, som åpenbart ikke vet hva «slottet» betyr. Han stanser opp på fortauet på Torshov i Oslo, klør seg litt i hodet og leter etter de norske ordene. Han er i hovedstaden i fire dager for å bli intervjuet av politiet, før Utlendingsdirektoratet (UDI) avgjør om han får oppholdstillatelse. Endelig skal politiet fullføre registreringen av ham, den de pleier å foreta idet en asylsøker kommer til landet, men som ble utsatt under den store flyktningstrømmen i fjor.

Elleve måneder er gått siden Hani kom til Norge fra Raqqa, hovedsetet til terrorgruppen Den islamske staten (IS) i Syria. I ni måneder har han bodd i en leilighet på Voss. I fire måneder har han gått på norskkurs – i hvert fall av og til. Han er forvirret, for norsk er både bokmål og nynorsk, og lærerne i Voss snakker nynorsk.

– Lettere – forstå deg, sier han mens vi tusler fra Torshov transittmottak til en kafé der tolken Wid al-Saedy venter.

Jeg sier «dere», det forstår han. På Voss sier de både «dere» og «dykk».

Er nynorsk vanskelig?

– Vanskelig?

Hvordan forklare ordet «vanskelig»? «Difficult», prøver jeg, fordi Hani lærer seg engelsk samtidig som han lærer norsk. Men det hjelper ikke, vi må vente til vi møter Wid. «Sa’ab», sier hun på arabisk.

– Ah! Sa’ab! Vanskelig! Ja, det er vanskelig, sier Hani.

Ett år i Norge. Vi møtte Hani første gang på Malmö Centralstation 15. september i fjor. Da var han på vei til Norge sammen med fem jevnaldrende venner fra Raqqa. Alle var ugifte menn som hadde flyktet fra den IS-kontrollerte byen, gjennom Tyrkia, over havet og gjennom hele Europa. De så på seg selv som en familie og ville holde sammen i Norge. Men de ble splittet opp og spredt på fem mottak, i Voss, Arna, Hå, Risør og Ringebu. De var seks av 681 550 syriske asylsøkere registrert i Europa i fjor, av dem 10 448 i Norge.

Deres historier om livet under IS, om flukten og det frustrerende møtet med Norge ble fortalt i Morgenbladet 4. mars. Her kommer historien om hvordan de seks har hatt det siden da. Nå, som i mars, bruker vi bare fornavn eller pseudonym. IS forbyr innbyggerne å reise fra Raqqa. Anonymiseringen er nødvendig for ikke å risikere at familiene deres som er igjen, blir straffet for mennenes flukt.

Elleve måneder. Den første torsdagen i august kommer Hani til Oslo med buss. To av hans reisevenner fra i fjor, Nasr (21) og Mohammed (23), som bor sammen på et mottak i Arna utenfor Bergen, var til asylintervju i Oslo dagen før. Men de tre vennene får ikke til å møte hverandre. Bussen fra Voss og bussen tilbake til Arna krysser hverandre et sted på fjellet.

Jeg henter Hani på Torshov transittmottak og tar ham med til en park, hvor min nevø feirer bursdag med piknik og balansegang på slakkline. De to er like gamle, og Hani kan trenge å praktisere norsken han har lært. Han forsøker halvhjertet å småprate og å balansere på linen. Han virker litt fortapt blant de norske ungdommene, men tør opp etter hvert. Vi forstår at han er lei av vestlandsregnet og at mange på Voss helst vil at flyktningene ikke skal være der.

Hani har glemt røykpakken, og blir litt stresset i piknikselskapet. Dessuten begynner det å regne. Han sier adjø ved å klemme alle guttene og å ta jentene i hånden. Jeg får en bamseklem, og ønsker ham lykke til hos politiet dagen etter.

Jeg er veldig bekymret for å havne på et lite sted, jeg er jo vokst opp i Raqqa, hvor det er mange mennesker. HANI (24)

Har det bedre. – Du ser mye bedre ut nå enn i februar, sier jeg til Hani når vi tre dager senere kan snakke ordentlig sammen, via tolken Wid.

– Jeg har det bedre, sier Hani. Det skyldes mest at han føler at moren og søsknene i Raqqa er tryggere, fordi flere familiemedlemmer har flyttet inn i bygården der de bor. Men trygge er de ikke, byen bombes jevnlig, og kamper har pågått rundt Raqqa i flere uker.

– Jeg tror det vil ta mer enn ett år å jage IS ut av Raqqa, sier Hani. Han snakker ikke så ofte med familien, som stort sett består av kvinner. De har ikke internett hjemme, og kan derfor bare snakke med Hani fra internettkafeer med adgang kun for kvinner.

I februar sa Hani at han angret på at han dro fra leiligheten i Raqqa, hvor han kunne dø raskt av en bombe, fremfor å dø langsomt i Norge. Han var uinteressert i å lære norsk, og følte seg svært ensom.

Hvordan er det nå, angrer du på at du kom til Norge?
– Nei, svarer Hani. Han vil jobbe – med hva som helst – han vil gjerne studere, og ønsker at familien skal komme etter ham til Norge. Han er ikke lenger overbevist om at det er lurt at de seks vennene som kom sammen, også skal flytte sammen.

– Intuisjonen min sier at det ikke vil gå så bra, sier han.

Håpet er å bosette seg i Oslo.

– Jeg er veldig bekymret for å havne på et lite sted, jeg er jo vokst opp i Raqqa, hvor det er mange mennesker, sier Hani.

En lyslugget unge vandrer på ustø ben mellom kafébordene.

– Jeg liker barn, jeg vil gjerne ha barn selv, sier Hani, som har fundert på om han vil miste sin egen kultur ved å bli i Norge.

– Men det er jo moskeer her, og jeg har truffet familier som har beholdt sin kultur etter mange år i Norge.

Hva er den kulturen?
– Menn er mer respektfulle.

Er det greit at kvinner og menn er adskilt?
– Ikke at de er adskilt, selv om jeg er vokst opp med det. Men hvis jeg står i en butikkø, så vil jeg slippe en kvinne foran meg hvis hun står bak meg.

Vil det være greit for deg å ha en kone som jobber?
– Ja.

Må hun ha hijab?
– Det er opp til hver enkelt, svarer Hani.

Vi snakker om at det er forbudt å slå barn i Norge, og om at Hani fikk lyst til å slå da han ble beskyldt av noen etnisk norske på Voss for å komme hit for å bombe oss.

– Jeg er dum i sånne situasjoner. Jeg var veldig rolig og snill i Raqqa, men på veien hit ble jeg mer aggressiv, sier Hani.

Vi blir enige om at det er best å løse problemer uten å slå, dessuten er Hani utstyrt med mye humor. Han forteller at han fikk politifolkene til å le under intervjuet to dager før.

– De spurte «er moren din gift»? Jeg svarte «hvordan skulle jeg ellers være her?» De spurte om jeg hadde båret våpen, jeg svarte ja, men bare for å skyte fugler.

Hani fikk også beskjed om at intervjuet ble tatt opp. Det er for at UDI skal kunne sjekke om han snakker arabisk slik de gjør i Raqqa og dermed vurdere om hans historie er sannsynlig.

På Voss har Hani tilbud om fem timer norskundervisning i uken, men han vurderer å droppe timene på grunn av nynorsken og heller lære seg gloser på egenhånd.

Tolken Wid sier at det er en dårlig idé. «Alle i Norge forstår nynorsk, det går helt fint at du lærer det», sier hun før vi tar avskjed.

Noen dager senere sender Hani meg et bilde fra klasserommet på asylmottaket. «Jeg forstår godt på skolen», skriver han.

Fiskeren i Risør. En sliten skai-sofa, et gulvteppe, tv på veggen og en ruter. Det er alt som er i stuen i leiligheten hvor Ali (21) bor sammen med fire andre syriske asylsøkere i Risør. Leiligheten ligger i det som må være sørlandsidyllens styggeste bygning, men Ali klager ikke. Vi møtte hverandre sist i september i fjor, da han var på vei til Norge og drømte om frihet og respekt.

– Jeg opplever mye respekt her, jeg har frihet og rettigheter, sier Ali, som har gått på norskkurs to dager i uken i syv måneder, men som fortsatt gjør seg best forstått på arabisk. Han forteller via Wid at han har skaffet seg en fiskestang.

– Jeg pleide å fiske i elven Eufrat i Raqqa, men der er det ikke makrell og torsk, som her, sier han og viser frem bilder på mobilen av sommerens festmåltider i asylsøkerkollektivet: Stekt makrell og bugnende salater. Det virker som om leiligheten er et møtested for mange, med eldstemann Mohammad (30) som sosialt midtpunkt. Han og Ali møtte hverandre først i Risør, men hadde felles kjente i begges hjemby Raqqa.

Sosialt midtpunkt: 30-åringen Mohammad i asylsøkerkollektivet
i Risør drømmer om å åpne en syrisk restaurant i Norge. 

Vi drar ned i det sensommerstille Risør sentrum og spiser lunsj. Ali og Mohammad tuller med skarre-r-en og sier at de ikke forstår hvor det blir av r-en i ordene «varmt» og «snart». De forteller at den første setningen som asylsøkerne lærer på norsk, er: «Jeg må få meg kjæreste.»

Ali har ingen kjæreste, men han ser frem til å bo for seg selv, planlegge livet videre, studere, aller helst farmasi, stifte familie. Alle hans fem søsken, faren og farens to koner er fortsatt i Raqqa. Ali snakker med familien hver andre eller tredje dag, men de er redde for å si for mye, i tilfelle samtalene overvåkes.

– Jeg sier ikke at jeg er i Norge, og de sier minst mulig om hvordan de har det. Det viktigste er at de er i live.

Vil du reise tilbake til Syria hvis det blir mulig?
– Nei, jeg vil bare dra dit på besøk.

Selv om det blir fred i landet?
– Da kan jeg kanskje tenke tanken, sier Ali, som helst vil bo i Bergen eller Oslo.

Han følger med på nyhetene fra Syria, og vet at det er umulig for familien å komme seg ut av Raqqa nå. Tanken på dem og bekymringen over om han får oppholdstillatelse, holder ham ofte våken om natten.

– Men jeg håper IS blir drevet ut av Raqqa, da kan du bruke hele navnet mitt i avisen, sier Ali.

Han ble intervjuet av politiet 18. mars, så av UDI 12. mai.

– De spurte om alt og ingenting, de var hyggelige, sier Ali.

Nå som i fjor liker Ali å høre på opera. Vi spiller litt av Bellinis Norma på en Ipod, og han sier den er et mirakel. Han har gått på kurs om kultur og vaner i Norge.

– Jeg liker de norske vanene. Og vi må godta kulturen her, sier han.

Synes du det er greit at homofile gifter seg og får barn?

– Det er uvanlig, men det er opp til dem. Folk her er fri, sier Ali.

De to syrerne vil vise oss det fineste av Risør, den ytterste delen av kaien, der Ali pleier å fiske. Sjøen er stille, lette skyer dekker himmelen. Det er langt til krigen i Raqqa.

Tilbake i leiligheten har en av de andre beboerne vasket kjøkkengulvet. Over komfyren henger en vasketurnusliste. Mohammad setter i gang med å lage middag. Han henter ut ingredienser fra fryseren. Hver asylsøker mottar 2340 kroner i måneden, og i Alis leilighet har de lært seg hvordan de får mest mulig mat ut av pengene.

– Neste gang dere kommer på besøk, trenger dere ikke å ta med tolk, sier Ali med et smil når vi skal dra. Han virker sikker i sin sak.

Neste gang dere kommer på besøk, trenger dere ikke å ta med tolk.

ALI (21)

Fortvilelsen i Arna. – Jeg begynte å lære norsk for tre dager siden, forteller Nasr på telefon fra Arna en måned etter at han ble intervjuet av politiet i Oslo. Han og romkameraten Mohammed, de eneste av de seks Raqqa-mennene som bor på samme sted, ble innkalt til et nytt intervju etter Oslo-reisen, da hos UDI i Trondheim.

– De ville ha mer detaljerte svar, men de spurte bare om tre ting: hvordan jeg kom til Norge, hva jeg jobbet med og hvordan jeg kom meg til Tyrkia.

Hva gjør du i Arna?
– Ikke mye. Jeg spiller fotball, men laget er dårlig.

Har du kontakt med familien i Raqqa?
– Ja, men de kan ikke si noe. De prøver å komme seg til Saudi-Arabia, hvor to av mine brødre er, men det er vanskelig å komme ut.

Hvorfor har du ikke lært norsk før nå?
– Det har vært litt forvirring. Mohammed begynte for en stund siden, sier Nasr. Mohammed sier at han har gått på norskkurs siden nyttår, men han har ikke lært så mye.

– Jeg er ikke motivert. Jeg har gitt opp, jeg er lei av alt. For å være ærlig, skulle jeg ønske jeg var blitt i Raqqa, sier 23-åringen.

Hans far og bror er fortsatt der, moren et annet sted nord i Syria. Men Mohammed vil ikke at de skal komme til Norge.

– Jeg vil ikke at de skal oppleve det jeg har opplevd her. Her er det vanskelig.

Hva er vanskelig?
– Vi vennene ble splittet opp uten forklaring. Da jeg var sammen med dem, var alt fint. Og så ser jeg på ansiktsuttrykket til folk som spør hvor jeg kommer fra, at de misliker oss. De er redd for at vi er IS-sympatisører.

Men dere flyktet jo fra IS?
– De forstår ikke det.

Du får trolig opphold i Norge. Hva håper du vil skje da?
– Jeg har ingen tanker om det. Jeg vil bare komme meg tilbake til Syria, men jeg kan ikke dra på grunn av krigen. Jeg har ingen drømmer her.

Men vil det ikke være bra for Syria at du får utdannelse og erfaring i Norge som du kan bruke der i fremtiden?
– Jeg skal klare meg hvis jeg reiser tilbake, sier Mohammed på telefon.

 

Te-tid: Gjestfriheten er stor i de syriske asylsøkernes midlertidige hjem i en stusslig bygård i Risør. 

Lyver for familien. Bilal (28), den eldste av de seks vi traff i Malmö for ett år siden, gir omsider lyd fra seg. Han har ikke telefon, og har ikke hatt det siden han forlot Raqqa, så han er vanskelig å få tak i. Han bor i et mottak på Ringebu, som skal legges ned 1. desember. Han ble intervjuet av politiet for fire måneder siden og venter på svar, forteller han.

Ahmad (23), den siste av de seks unge mennene fra Raqqa, når vi på telefon. Han har flyttet fra Hå, hvor vi møttes i februar, til et hus noen kilometer fra Sandnes. Ni kurdiske og arabiske syrere bor i huset, og Ahmad mistrives, for ingen holder orden der. Han har heller ikke begynt på norskkurs.

– Jeg fikk et tilbud i april, men da ble det utsatt fordi jeg hadde så store søvnproblemer. Og nå har jeg ikke hørt noe mer. Ingen av de andre i huset lærer norsk heller, sier han.

I februar sa Ahmad at han hadde sluttet å ringe til venner, for han ønsket ikke å fortelle dem hvor fælt han har det. Hans eldste bror i Raqqa vet at han ikke har det bra. Men overfor foreldrene sier han at alt er fint.

– Problemet er at jeg er håpet for min familie. Og nå har jeg vært her i ett år, og ingenting har forandret seg.

Ahmad ble først intervjuet av politiet på mottaket i Hå, og på nytt den 2. august av UDI via Skype. Han er inderlig lei av å vente på svar på asylsøknaden, lei av ikke å kunne planlegge noe. Han vet at mange fra Syria som kom for ett år siden, har fått oppholdstillatelse.

– Jeg kjenner tolv asylsøkere fra Raqqa, og ingen har fått svar, det virker som om de prioriterer andre syrere enn oss, sier Ahmad.

 

Nederst i bunken. «På grunn av at svært mange asylsøkere kom i løpet av kort tid i fjor høst, er det dessverre slik at noen av søkerne må vente lenger enn andre», skriver UDI i en e-post til Morgenbladet. 4677 asylsøknader fra syriske flyktninger er innvilget i årets åtte første måneder, mens 894 syrere enten har trukket søknaden sin, er sendt tilbake til et EU-land hvor de søkte om asyl først, eller til et annet trygt land.

Det betyr at mer enn halvparten av søknadene fra syrere som kom i fjor, er ferdig behandlet. Men syrerne, som kan regne med opphold, havnet nederst i søknadsbunken da den store flyktningstrømmen kom i fjor.

– Vi prioriterte lenge å behandle søknader fra grupper som normalt ikke har behov for beskyttelse og lå an til å få avslag på søknadene, slik at det ikke skulle komme flere uten beskyttelsesbehov som ville gjort ventetiden enda lenger, sier Tor-Magne Hovland, assisterende avdelingsdirektør i UDI.

I mars sa UDI til Morgenbladet at syrerne som kom i fjor kunne regne med inntil ni måneder ventetid før de ble intervjuet. Tre av de seks fra Raqqa måtte altså vente i elleve måneder.

Fire av de seks har også vært gjennom to intervjurunder, først hos politiet, så hos UDI. For syrere flest har det vært tilstrekkelig med politiets intervju for at UDI har kunnet avgjøre saken deres, ifølge Hovland, som tilføyer:

– I enkelte tilfeller har det vist seg at vi har hatt behov for flere opplysninger og måttet innkalle til intervju hos oss likevel, og da har det tatt litt lengre tid.

UDI sa i mars at etter intervjuet ville det ta inntil ni måneder å få svar på søknaden. Mennene fra Raqqa kan nå regne med å få svar i løpet av 2016. UDI har pr. 12 september 10 435 asylsøknader i kø til behandling.

– I år har det kommet svært få asylsøkere, så innen utgangen av året vil vi nærme oss å være à jour, sier Tor-Magne Hovland i UDI.

 

«Gratulerer opphold», melder Hani på Facebook-chatten onsdag kveld. UDI har gitt ham oppholdstillatelse i Norge for tre år.

SHARE