Taper Donald Trump presidentvalget, vil det være med 50 millioner stemmer i ryggen. På Twitter har han 13 millioner følgere, på Google 450 millioner treff. Han har brøytet seg inn i alle medier og lyktes med det Lenin sa må til for at politiske partier skal leve: Å gi folk noe å snakke om.

MORGENBLADET

Hvorfor denne tilslutning?
Økonomisk er bakteppet den lange veksten i USA etter andre verdenskrig, da reallønnen ble fordoblet. Boligene ble bedre, bilene større, tv fikk farger. Ved oljekrisen i 1973 tok det slutt. Reallønnen flatet ut. Produktiviteten steg, men prisstigningen ble ikke utlignet. Det meste gikk til konsernenes eiere og topper, så, ulikheten vokste. De rike fikk mer ved en villet politikk, drevet av lobbyister som var bedre organisert og finansiert. Fagforeningenes rolle ble svekket.

En ulmende harme over økt ulikhet ble forsterket av automatisering og mer omfattende frihandelsavtaler. Storkonsernene eksporterte ikke bare varer, men også jobber. Tilbake lå «the rust belt»: De gamle, forfalne industristedene i USAs nordøstlige stater, med ledighet, fraflytting og mismot.

Nye grupper tok deler av arbeidsmarkedet: kvinner, svarte, immigranter. For dem betød det frigjøring og løft. Men industriarbeidere i bakleksa kunne føle seg forbikjørt. Mistet de jobben, tapte de også status og selvrespekt som forsørgere. Finanskrisen i 2008 forsterket slike stemninger. Bankene, «Wall Street», som utløste den, ble tilført flere trillioner av myndighetene. De ble reddet. Men syv millioner mistet boligen. De ble ribbet.

Den sterkeste motkraft mot Trumps moralske nihilisme har vært Michelle Obama.

Forventningene om jevn bedring av levekår var brutt. Frustrasjonene rettet seg mot innvandrere som tok jobbene, mot skatter som hjalp de rike, mot «gratispassasjerer» på trygd, mot politikere som snakket, men ikke handlet – og som skodde seg selv. Stadig flere mente at økonomien og politikken var rigget mot dem. Både teknologi som tok jobber og medier som utfordret tradisjonelle verdier, var truende. Et gevær i skapet kunne bøte på selvbildet. Krefter var løs som fratok folk styringen over eget liv. Men de kunne drømme om en ny tid der de gjenvant sin tapte plass og stolthet.

Bernie Sanders tok dette fra venstre. Han angrep finanskapital, frihandel, rikinger og skatteskulkere, og sloss for reelt like muligheter.

Donald Trump kom fra høyre og fortettet gullalderdrømmen hos den deklasserte arbeiderklassen i uttrykket «Make America Great Again». Trusselen utenfra var inntrengere, som meksikanere og terrorister. Trusselen innenfra var politisk korrekte, men korrupte og inkompetente politikere. De hadde lurt folk flest, men hadde selv hadde latt seg lure til skjeve handelsavtaler og forsvarsallianser. Trump selger seg om en «strongman» som kan rydde opp, med mannfolkprat og størrelsen det kommer an på. Han bøller og bryter alle normer for sømmelighet.

Grunnen var beredt: amerikansk politikk er blitt stadig mer polarisert. Geografisk har velgerne flyttet fra hverandre: Demokratene har større tilsig fra utdannede og kvinner som har søkt til storbyene, mens Republikanerne har overtatt mannsarbeidere og folk spredt ut over det brede amerikanske kartet. Grensene for valgkretsene er trukket slik at stadig flere gir sikker plass for de nominerte. Da får ekstremister mer makt, siden de slipper å appellere til sentrumsvelgere – «Tea-Party» er paradeeksemplet. Helt fra Bill Clintons tid har Republikanerne i Kongressen også satset mer på obstruksjon enn på opposisjon. Der man før hestehandlet i røykfylte bakrom, snakker man nå mer om enn med hverandre. Og i valgkamper veier penger mer og mer.

Reality-TV og «Talk-Radio» har vennet folk til skrik, skrål og skitt, mens de store, felles arenaene, de nasjonale TV-nettverkene, er svekket. På sosiale medier kan man velge, hente og dele sine egne «fakta» uten å risikere motforestillinger. Og der kan Trump lyve – og lyve om sine løgner.

Trump lover det motsatte av Barack Obama. Obama sa «Yes we can!». Trump sier. «Only I can fix it!». Obama tente håp, Trump sprer angst. Obama sier fremtiden ikke er noe vi må frykte, men kan forme. Trump sier farene er mange og nære. Trump sier grenser må stenges og murer reises. Obama sier nye grenser kan overskrides når hver enkelt bruker sine krefter til beste for alle.

Men i valgkampen har den sterkeste motkraft mot Trumps moralske nihilisme vært Michelle Obama, som med dirrende harme har slått tilbake mot menn som grafser til seg og grafser jenter. Hun er den eneste Trump ikke har turt angripe.

Trump har alt påført USA varige skader, og flere vil følge. Kandidatene i valget er Trump og Clinton. Men det kløyvende valget står mellom hva amerikanere vil være – forskjellen mellom Donald Trump og Michelle Obama.



Valg i ­utlandet

Ventetiden er snart over. Slik påvirker presidentvalget deg ikke.

Uansett vinner, blir valget den 7. desember historisk. Aldri før har Ghana hatt en presidentkandidat i rullestol, men i år stiller Ivor Greenstreet som kandidat for det sosialistiske Convention People’s Party.

Det ser imidlertid ut til at de fleste velgerne trekker mot det kjente og kjære. John Dramani Mahama, den sittende, sosialdemokratiske presidenten, søker gjenvalg for en andre periode. Hans fremste utfordrer er den liberalkonservative, tidligere utenriksministeren Nana Akufo-Addo.

Ingen av kandidatene rapporterer om at de er blitt hacket. Det har heller ikke kommet til veie noen lydopptak der kandidatene skryter av å grafse pusekatter. Ingen norske journalister har så langt reist Ghana på kryss og tvers for å «ta tempen» på landet. Wikileaks og Julian Assange har hverken lekket noen e-poster eller brukt ordet «Ghana».

Det har heller ikke kommet til veie noen lydopptak der noen skryter av å grafse pusekatter.

Akufo-Addo tok tidlig en klar ledelse på de månedlige meningsmålingene. Den nyeste viser en ledelse til Mahama, innenfor feilmarginen. Nate Silver, statistikkgeniet bak det populære nettstedet Fivethirtyeight, har ikke laget noen modell som fortløpende beregner og oppdaterer sannsynligheten for de ulike utfallene.

Mahama lanserte denne uken sin plan for å løse det anstrengte forholdet mellom de som dyrker åkrene og de som driver med kyr på slettelandet rundt elven Afram. Mahama foreslo å løse det ved å kjøpe opp ti tusen hektar jord slik at storfebøndene fikk sine egne områder. Han foreslo ikke å bygge murer, å stenge ute alle kyr, eller at nabolandet skulle betale for det, ifølge Ghana News Agency. Akufo-Addo valgte på sin side å ikke kalle motstanderen sin for en «forferdelig mann» eller antyde at han skulle skytes. Han har i stedet snakket om å bygge fabrikker og irrigasjonsdemninger i distriktene.

Det kan generelt virke som om kandidatene i Ghanas presidentvalg foretrekker å snakke om politiske spørsmål. For en vestlig journalist skaper dette en uoversiktlig situasjon, helt uten dagsaktuelle forviklinger å analysere. Det kan i det hele tatt se ut til at Ghana har mye å lære før de kan erklæres som et demokrati etter vestlig standard.