Kornikk i Morgenbladet av Kjetil Jakobsen

Først Manhattan, så Berlin. Kjetil Jakobsen reflekterer over terrorisme som historisk fenomen, og over å hindre at demokratiets dagsorden kuppes av voldsmenn.

Terror har opprinnelse i det latinske verbet terrere, som betyr å skremme. Til norsk kom det via la terreur, som betegner politikken som ble ført i den mest radikale fasen av den store franske revolusjonen, da Maximilien Robespierre var diktator.

BERLIN-ANGREPET
Tolv mennesker omkom og 48 ble skadet da en lastebil kjørte inn på et julemarked på Breitscheidplatz i sentrum av Berlin mandag kveld. IS har påtatt seg skylden for angrepet.

Det kan være klargjørende å skille mellom terror og terrorisme. Terror vil si at man søker å oppnå politiske mål ved å skremme med vilkårlig vold. Viktige eksempler er den «hvite» og «røde» terroren i Sovjetunionen under borgerkrigen rundt 1920 og den under Josef Stalin noen år senere, naziterroren i Tyskland og okkuperte land, samt terroren i Kambodsja under Pol Pot og Røde Khmer på 1970-tallet.

Med terrorisme bør man mene noe mer spesifikt. I terrorismen er det sentrale ikke hva volden gjør, men hvordan den betraktes. Instruksen til etterretningsorganisasjonen CIA definerer terrorisme på en måte som reflekterer denne innsikten: «Begrepet ‘terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål, utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere.» Voldshandlingen utføres for å bli sett og med påvirkningen av tilskuerne som hensikt.

Siden terrorister bruker vold som middel til å bli sett, velger de ofte mål som har en symbolverdi. Der den klassiske politiske terroren gjerne­ brukte svært mye vold for å oppnå sitt mål, er det i terrorismediskursen vel så viktig å finne mål som gir mye oppmerksomhet i forhold til hvor mye vold som investeres.

Terrorister utnytter det faktum at det politiske livet i det moderne samfunnet forholder seg til en virkelighet som forkortes og organiseres av massemediene, ut fra bestemte prinsipper om representativitet og relevans, og ut fra hva som er og ikke er en «nyhet». De kaprer så å si logikken i mediesamfunnets politiske liv.

På nettet sirkulerer en instruks for terrorister, utarbeidet av Den islamske stat (IS). Foruten å spille inn en video der man erklærer sin lojalitet til Abu Bakr al-Baghdadi, oppfordres «martyrene» til å konsentrere aksjonen om kulturattraksjoner og om høytider og merkedager, for slik å få ekstra medieoppmerksomhet. Vi ser at terrorismen igjen og igjen rammer steder der turister ferdes eller som har høy symbolverdi: tvillingtårnene på Manhattan, regjerings­kvartalet i Oslo, strandpromenaden i Nice, julemarkedet ved Gedächtniskirche i Berlin, samt fly og flyplasser.

Angela Merkel er ikke på Twitter og uttaler seg før blodet har størknet.

Terrorisme i moderne forstand, der opposisjonelle grupper begår voldshandlinger for å spre frykt og skape oppmerksomhet rundt sin sak i massemediene, hadde sin begynnelse blant anarkistiske og «nihilistiske» grupper i Russland og USA mot slutten av 1800-tallet. Den oppsto og utviklet seg sammen med moderne massemedier som dagsaviser, radio og film. «Nihilistene» i Russland og nasjonalistene i Østerrike-Ungarn søkte oppmerksomhet ved å drepe erkehertuger og andre fyrstelige og adelige.

Ved hjelp av medietilpassede voldshandlinger kan selv små opposisjonelle grupper «kuppe» ­logikken for nyhetsproduksjon – det vil si for produksjonen av felles virkelighet – og slik bli sentrale på samfunnets agenda og i folks bevissthet. Prinsippet kan også utnyttes i krigføring. På 1950-tallet oppfant Fidel Castro og Che Guevara en ny form for geriljakrig. De stiliserte seg som populærkulturelle ikoner. Stikk i strid med militær fornuft meldte de på forhånd fra til pressen hvor og når de ville angripe. Castro og Che Guevara tapte slagene, men vant kampen om opinionen og dermed krigen.

En viktig innfallsvinkel til å forstå terrorismen er å se den som mediediskurs. Det vil si som en tegnvirkelighet som produserer sine posisjoner og aktører. Diskursen ruller videre tiår etter tiår. Metaforer og skript, posisjoner og debatter er forutsigbare. De liberale og moderate diskuterer med hardlinere som krever stadig nye fullmakter i «kampen mot terror».

Terrorismens diskurskarakter gjør at den ofte har en i enkel forstand «fiktiv karakter». Enorme ressurser mobiliseres til bekjempelse av noe som statistisk sett er et marginalt fenomen. På 1980-tallet viste undersøkelser at amerikanere oppfattet terrorisme som samfunnsproblem nummer én. Likevel var tallet på terrorofre i USA i perioden lavere enn antallet som ble drept ved lynnedslag eller ved å bli stukket av bier og veps, trusler som de fleste tar med stor ro.

Ikke så å forstå at terrorisme faktisk er et marginalt fenomen. Men fordi terrorisme er en politisk strategi som er parasittisk på medienes seleksjonsmekanismer, er det nesten uunngåelig at nyhetsbildet gir et skjevt og overdrevet bildet av terrortrusselen.

Terrorismen er en vestlig politisk teknologi, og den utbredte assosiasjonen mellom islam og terrorisme er historisk sett overraskende og usannsynlig. Under britenes mandatstyre i Palestina begikk enkelte sionistiske bevegelser terrorhandlinger. Muslimsk terror var derimot ukjent. På 1970-tallet støttet Israel stilltiende islamistene i Hamas mot det sekulære PLO, som ble regnet som en farlig terroristorganisasjon. Al-Qaida ble grunnlagt i Afghanistan for å bekjempe den sovjetiske okkupasjonen. Våpen og penger fikk man blant annet fra USA. Hva vi i dag gjerne kaller jihadismen, er resultatet av at terrorismen, som er en politisk teknologi fra Vesten, er tatt i bruk av ekstreme retninger i islam.

Hva er moralen i denne historien? Politikere og journalister skal ikke la være å forholde seg til terrorisme. Men man skal heller ikke gi terrorhandlingene mer oppmerksomhet enn de fortjener, og man bør ikke bidra unødvendig til å spre frykt og hat. Trenger vi for eksempel disse endeløse og innholdstomme ekstrasendingene på fjernsynet hver gang det skjer en terrorhandling?

Tysklands Angela Merkel venter rutinemessig med å kommentere terroraksjoner i Tyskland til fakta er på bordet. I motsetning til norske ledere er hun er ikke på fjernsynet og Twitter og uttaler seg før blodet har størknet. Toneangivende franske medier har vedtatt som prinsipp at man ikke sprer bilder av terrorister. Det viser seg at ønsket om berømmelse er et viktig motiv for dem som velger å søke «martyrdøden». I et ­Europa som herjes av terrorisme bør offentlige personer og medieprofesjonelle ta en grundig samtale om hvordan man kan unngå å spille ­terroristenes spill.

Kjetil Jakobsen er historieprofessor ved Nord universitet og har tidligere vært professor ved Humbolt-­universitetet i Berlin. Seneste bok: Etter Charlie Hebdo. Ytringsfrihetens krise i et historisk lys (2016).