(Aftenposten)Teorien om såkalte «somewheres» og «anywheres» hjelper oss med å forstå grunnlaget for populismen innen vestlig politikk. Og fenomenet Sylvi Listhaug.

Er norsk politisk debatt kastet ut i det komplette kaos? Spørsmålet er blitt stilt en rekke ganger de siste dagene. Med rette. Det er ikke veldig lenge siden det ville vært utenkelig at en statsråd i dette landet skulle bli kastet på grunn av en Facebook-oppdatering.

Verdier som deler oss i to
Men kanskje er ikke bildet fullt så kaotisk som det kan se ut som.

I boken The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics, som Aftenposten har omtalt i flere artikler den siste uken, introduserer den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart begrepsparet somewheres og anywheres som et middel for å forstå grunnleggende verdimotsetninger i befolkningen.

De mobile og de stedbundne
Gruppen som tilhører kategorien han kaller «somewheres», har ofte lav utdannelse og lav sosial og økonomisk mobilitet. De er knyttet til stedet og kulturen de er vokst opp i. Goodhart anslår at denne gruppen utgjør ca. halvparten av britene.

Gruppen han kaller «anywheres», består av langt færre, omtrent en fjerdedel av befolkningen. Men den dominerer maktposisjonene i samfunnet.

«Anywheres» er urbane, mobile og høyt utdannede. Deres identitet er ikke knyttet til hvor de bor eller hvilken kultur de har vokst opp i, men hva de har oppnådd.

Reportasje fra Europa: En ny politisk inndeling kan bli sentral for å forstå verden fremover. Her er tallene som avdekker hvor mange som er i hver gruppe.

Som Goodhart selv sier i et intervju med Aftenposten, er ikke disse to gruppene dekkende for absolutt alle. Men denne inndelingen gjør det lettere å se og forstå den dype politisk splittelsen som preger vestlig kultur og politikk. En splittelse som de siste årene har skapt Trump, brexit – og Sylvi Listhaug.

Få saker skiller mer mellom disse to gruppene enn synet på innvandring. Der en «anywhere» ser muligheter til kulturell utveksling, karrièremuligheter og nye impulser, vil en «somewhere» kanskje oppleve press på jobber og lønninger, og bekymring for at verdier og tradisjoner skal forsvinne.

Møtte grensen for de liberales toleranse
Goodhart har selv tilhørt den britiske urbane eliten. Men han beskriver hvordan han langsomt beveget seg bort fra den liberale konsensustankegangen rundt spørsmål om innvandring og multikulturalisme.

Med det opplevde han også hvor lite lyttende og åpen den samme liberale flokken kan være når deres egne verdier utfordres.

For Goodhart er dette kjernen i forklaringen på at en mer populistisk og protestbasert politikk har fått fotfeste: Elitens manglende forståelse for andre gruppers posisjon og meninger.

Goodhart har møtt mye kritikk for denne analysen. Gruppen han beskriver som «anywheres», representerer utvilsomt verdier vi har grunn til å være stolte av: demokrati, mangfold, en progressiv, liberal og kunnskapsbasert livsanskuelse.

Men i en stadig mer polarisert offentlighet gir hans forklaringsmodell likevel en viss mening. For de av oss som har tilbrakt hele vårt voksne liv som «anywheres» (det inkluderer for eksempel de aller fleste redaktører og kommentatorer i hovedstadspressen), skal det mye empati og nysgjerrighet til for å virkelig forstå hvordan landet vårt ser ut for en «somewhere».

Dette er Sylvi Listhaugs hjemmebane
Sylvi Listhaug er en type politiker som snakker godt med gruppen «somewheres».

Da hun i sin avskjedstale tirsdag beskrev norsk politikk som «en barnehage», mente Ap-leder Jonas Gahr Støre at det «ikke var en statsråd verdig». Men slik blir det nok ikke opplevd av Listhaugs kjernevelgere.

Når hun uttrykker skepsis til feministeliten som «er fryktelig glad i å bestemme over oss», eller sier at «flyktninger kan ikke forvente å bli båret på gullstol inn i Norge», snakker hun rett til sin egen velgergruppe.

Om vi skal tro på Goodharts analyse, er dette en gruppe velgere som ikke lenger har tiltro til de institusjonene som tradisjonelt har ledet og dominert norsk politikk og offentlig debatt.

Sett i lys av det er det kanskje ikke så merkelig at Listhaug valgte å forlate sin plass ved Kongens bord for å fortsette sitt politiske prosjekt på Stortinget.

For hvor mye er plassen i Regjeringen egentlig verdt om tilliten til den institusjonen den tjener, er forsvunnet hos velgerne?

Goodharts råd til dem av oss som ikke ønsker at det skal skje, er å utvise mer sosial intelligens i møte med dem vi er uenige med, og i praksis å leve ut litt av den toleransen og mangfoldet mange av oss ellers er opptatt av å fremheve verdien av.

Det er et råd det kan bli dyrt å ikke følge.

Les mer om «somewheres» og «anywheres»: