Samfunnet er ikke alltid helt A4. Vi må tenke nytt om overgangen mellom ungdomsskolen og videregående.

Kronikk
Aftenposten
| Mathilde Tybring-Gjedde og Saida Begum

I stedet for å fjerne fritt skolevalg, må vi tenke nytt om hvordan vi hjelper ungdommene som vil havne på frafallsstatistikken. Skal de mest sårbare elevene lykkes med den sosiale reisen, må vi ha flere alternative løp i skolen.

Etter flere år med nedgang i ungdomskriminalitet i Oslo, ser vi nå en kraftig økning. Tallene viser også en økning i vold og trusler mot lærere og mellom elever. Det er en alvorlig utvikling, og krever tverrfaglig innsats fra skolen, ungdomsarbeidere, politiet, hjemmet og barnevernet.

Det er forståelig at enkelte har satt fyr på debatten om fritt skolevalg i lys av dette, men det er ikke det som er løsningen for å bekjempe frafall og utenforskap.

Mathilde Tybring-Gjedde er stortingsrepresentant for Oslo Høyre. Saida Begum er fraksjonsleder for Høyre i Kultur- og utdanningskomiteen.
 Jan T. Espedal/Tom A. Kolstad

Ingen bedre alternativ

Det er begrenset med plasser på de ulike videregående skolene. Valg av inntaksordning handler i bunn og grunn om hva som er den mest rettferdige fordelingen av begrensede plasser, og hvorvidt vi skal legge vekt på faktorer som elevene ikke kan påvirke. Elevene kan ikke påvirke hvor foreldrene har råd til å bosette seg. De kan heller ikke påvirke hvilket kjønn eller etnisitet de har.

Når Oslo Arbeiderpartis Abdullah Alsabeehg, foreslår å innføre Holmlia-kvotering og gi ekstrapoeng til elevene som bor i noen bydeler, så bidrar Arbeiderpartiet nettopp til å plassere ungdommer i gruppekategorier og forskjellsbehandle basert på postnummer. Tilfeldige geografiske grenser skal avgjøre hvorvidt en elev kommer inn på en videregående skole. Jenta eller gutten som bor på andre siden av grensen, får ikke den samme fordelen.

Det er ingen tvil om at det er noen utfordringer med fritt skolevalg, og de må vi adressere. Men det finnes ikke noe fullgodt alternativ. Oslo har tidligere hatt en inntaksordning med en blanding av geografi og karakterer. Resultatet var at hardtarbeidende elever fra Oslo sør og øst gikk tapende ut. De ble låst til skolene i sitt nærmiljø. Geografisk opptak bidro til en litt bedre spredning av elever med svake karakter, men ved flere skoler økte andelen elever med minoritetsbakgrunn og elever med lik sosial bakgrunn.

Redde for å satse på alternative løp

Så hva gjør vi da?

For vi vet at det er noen videregående skoler der mange elever dukker opp første skoledag med svært svake faglige ferdigheter og sosiale utfordringer. Noen har kun bodd i Norge noen år. Noen sliter med psykiske problemer, angst, vold i nære relasjoner eller rusutfordringer. Noen har båret med seg tung bagasje til skolen hver eneste dag; de bor i små leiligheter med flere søsken og en enslig mor, har knyttet bånd med feil miljøer, og mangler tillit og tilhørighet til foreldre og det norske samfunnet. Noen har for lengst sluttet å rekke opp hånden i klasserommet, eller møte opp på skolen i det hele tatt.

I dag har alle disse elevene rett til å begynne på videregående skole med en gang de fullfører 10. klasse. Det spiller ingen rolle om elevene har høyt fravær eller gjennomsnittskarakter 2. Selv om sannsynligheten for at de havner på frafallsstatistikken er stor, finnes det få alternative undervisningstilbud eller tilpassede undervisningsløp. Et hederlig unntak er praksisbrevordningen.

Det er villet politikk. Politikere har lenge vært redd for å satse på alternative løp. Frem til 2015 var det til og med ikke lov å gi elever med rett på videregående skole tilbud om mer grunnskoleopplæring. Det var egentlig ganske absurd. Elever som knapt hadde bodd i Norge tre måneder, fikk ikke norskopplæring på lavere nivå dersom de samtidig ønsket å ta noen videregående fag.

Loven er heldigvis endret, og flere kommuner og fylkeskommuner har nå etablert kombinasjonsklasser for minoritetsspråklige elever med kort botid.

En forståelig frykt

Den politiske frykten er imidlertid forståelig. Det er viktig å unngå at noen elever blir sosialt stigmatisert, og det er viktig å holde fast på at alle elever skal få tilpasset opplæring innen det ordinære skoleløpet. Og det finnes eksempler på at vi klarer det. Det finnes flere videregående skoler som lykkes i å skape gode læringsmiljøer, uavhengig av elevenes utgangspunkt, og disse skolene må vi lære av.

Vi må bygge lag rundt elevene med lærere, sosialarbeidere, skolepsykologer og minoritetsrådgivere med relasjonskompetanse.

Ved å prioritere grunnleggende ferdigheter tidlig i skolen, særlig norskkunnskaper, kan vi gi flere elever det nødvendige språklige verktøyet for å mestre andre fag og etablere vennskap. Og ikke minst, ved å praksisrette den ordinære undervisningen kan vi gi flere elever økt mestringsfølelse og læringsglede.

Samtidig må vi være realistiske. Det er ingen tvil om at det er svært krevende for lærere i videregående skole å løfte alle elever med store kunnskapshull, og redusere bagasjen de har med seg etter 10 sviktende år i grunnskolen. Noen elever er ikke modne nok til å begynne rett på videregående skole. De har et sårt behov for et alternativt pedagogisk opplegg, for å styrke motivasjonen, selvfølelsen og grunnleggende ferdighetene.

Samfunnet er ikke alltid helt A4. Det er mye som tilsier at vi må tenke nytt om overgangen mellom ungdomsskolen og videregående, og vurdere nye og alternative veier til læring.

Alternative løp

Noen går foran. Danmark har en ordning med et frivillig skoleår mellom grunnskolen og videregående opplæring. Elevene får et miljøskifte der de kan modnes og oppleve personlig og faglig utvikling. Evalueringer viser at det er vellykket ordning for å gi elevene skolefaglige og sosiale ferdigheter.

Drammen er i gang med et pionérprosjekt med et frivillig 11. skoleår. Noen modige elever, som av ulike årsaker ikke føler seg rustet til videregående skole, får et skreddersydd og mer individuelt tilpasset løp.

prosjektet «Skolegård» på Abilsø gård i Oslo starter de enda tidligere. En dag i uken får noen elever i niende klasse fra ulike skoler komme på besøk. I stedet for en spesialundervisning med varierende kvalitet, får elevene på gården et alternativt trygt og sosialt læringsmiljø med mer praktiske oppgaver. Målet er at ungdommene skal gjenoppleve mestringsfølelsen og læringslysten, og ha en bedre adferd når de er tilbake i sin vanlige skolehverdag. Resultatene er svært gode, og ventelisten for å få delta på prosjektet er lang.

Det er ingen «quick fix» på utfordringene i enkelte ungdomsmiljøer, og målet er at alle ungdommer blir sett og møtt tidligere i skoleløpet. Men dersom vi tenker nytt i overgangen ungdomsskolen og videregående, så kan det være vi kan hjelpe flere sårbare ungdom enn nå. Vi i Oslo Høyre har i hvert fall større tro det enn å innskrenke elevenes valgfrihet og låse elever fast til skoler i sitt nærmiljø.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter