Home Artikler samfunnsfag Dagbok fra en gryende dystopi

Dagbok fra en gryende dystopi

Noe skjer i verden. Mens jeg har rapportert om bomber og kuler, har land og byer jeg har kjent, endret seg. Det skjer så raskt at jeg kan se det skje.

Det stod en artikkel i avisen her om dagen; den fikk egentlig ikke oppmerksomheten den fortjente. Den slo fast at det ikke var trygt å bade noen sted i Libanon. Langs hele Middelhavskysten, fra steinstrendene i nord til sandstrendene i sør – overalt er vannet fullt av alt det det ikke skal være fullt av: helseskadelige stoffer og bakterier, fra avfall, kloakk, industrielt utslipp og forurensning generelt. Aktivister sa til avisen at det var stadig flere som kom ut av vannet med utslett eller infeksjoner. Eksperter sa de for lengst hadde sluttet å svømme selv.

Jeg var på stranda da jeg leste artikkelen. Jeg hadde reist så langt sør i landet som jeg kom, så langt unna hovedstaden som mulig, for alle vet at man ikke burde bade der, det har man snakket om i så mange år at man tar det for gitt. Nå viste det seg altså, etter to timer i en het blikkboks i kø, at selv ikke der, der vannet var så blått, stranda så hvit, lufta så varm, kunne jeg trygt legge kroppen i vann.

Libaneserne rundt meg svømte. Kanskje skyldes det samme mentalitet som gjorde at folk festet i barene i Beirut under krigen, de lever på grensen, disse folkene, lar seg ikke stanse av at noe kanskje er farlig. Så jeg vasset ut selv. Det fløt plastrester forbi, de festet seg til huden min. Jeg forsøkte å sparke dem bort, men en plastpose omfavnet leggene mine. Jeg ble ikke lenge.

SHARE