Under #metoo sto jeg frem med et selvopplevd overgrep. Men at jeg var arbeidsledig, klarte jeg ikke å snakke om med noen av mine nærmeste venner.

Høsten 2017 var jeg i mediene hele tiden. Ikke slik jeg pleide å være, bak mikrofonen, men den spørsmålene var rettet mot.

Jeg sto stødig når de spurte om overgrepet jeg hadde stått frem med, men jeg skammet meg over å ikke være en av journalistene lenger.

Kontrakten min i NRK hadde gått ut midt i #metoo-kjøret. «Det ordner seg jo», sa jeg til meg selv. Det pleier det jo å gjøre.

Men dagene gikk, ukene gikk, og arbeidsledige meg gikk inn i generasjon prestasjon overlevelsesmodus.

Jeg hadde på vekkerklokka som vanlig, lagde digge frokoster, startet helårsbadeklubb, postet bilder av det på Instagram. Drakk øl jeg ikke hadde råd til. Og holdt pusten mens jeg ventet i stillhet på svar fra jobbsøknadene.

Jeg søkte ikke om dagpenger fra Nav før etter tre måneder. Hvorfor skammet jeg meg så fælt?


Sosiologi og sosialantropologi: Fagoppgaver til teksten.