På neste helgs skifest i Holmenkollen, vårt andre 17. mai, må vi håpe at nordmennene gjør det dårlig og faller nedover på resultatlistene i langrenn og kombinert. Vi må klappe frem Iivo Niskanen og Aleksandr Bolsjunov, som – kryss i taket – la seg foran fem nordmenn på 15-kilometeren i Lahti i går.

Det er en ny og litt uvant innstilling å ha med seg til konkurransene i Kollen, men den er riktig. En sportslig overkjøring av alle utlendinger, på linje med det som sist helg skjedde i Granåsen i Trondheim, blir bare enda et ødeleggende slag for Norges nasjonalidrett.

Vi kan ikke tåle det. En byggestein i prosjektet Norge er i ferd med å falle ut.

Skrukka gikk jaktstarten

Siden høymiddelalderen har skisporten vært blant de viktigste tingene i nasjonsbyggingen vår. Birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flyktet fra baglerne med den vesle kongssønnen Håkon Håkonsson i 1206. Målseilet sto i Nidaros ved Granåsen. Med det var jaktstarten i langrenn oppfunnet.

Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland i upreparert løype i 1888/1899. Roald Amundsen erobret sydpolpunktet i 1911. Senere kom de olympiske samlingene i Chamonix, Garmisch-Partenkirchen, Squaw Valley, Grenoble og Lillehammer.

Gapahuken står på feil sted

Aah, hva vi fikk til. På holmenkollsøndagene gikk kjernefamiliene i samlet tropp til Besserudtjernet for å slå floke og drikke solbærtoddy med 100.000 landsmenn. En og annen far drakk fra lerke gjemt i polvott. Femmilsløpet lørdag var finest å oppleve fra en gapahuk ved Glåmene eller Kobberhaugen.

Foran helgens holmenkollrenn er situasjonen en annen. Folkehavet i hoppbakken er mindre enn før og for en stor del polsk. Femmila er lagt til kirketiden søndag, et tidspunkt som ikke inviterer til flatfyll i lavvo. Løperne skal gå åtte ganger i ring, uten å ta Nordmarka i bruk.

Plagingen av Johaug

Landets i særklasse beste skiløper, Therese Johaug, føler seg småsjofelt behandlet denne vinteren. Hun har ikke gjort noe annet enn å gå bedre enn alle de andre på ski, men hva er takken?

– Jeg prøver hver eneste dag, 365 dager i året, å bli en bedre skiløper og ta nye steg. Så blir man møtt med at man ødelegger sporten, og at man ødelegger spenningen og det ene med det andre, sa en skuffet Johaug til VG etter Granåsen.

Gjermund Eggen, Harald Grønningen og «jintutten» i Grenoble slapp å bli herjet med fordi de var for gode. Som et plaster på såret fikk Johaug 692.500 kroner for seieren i det svensk-norske Ski Tour, et engelsk ord for skitur, men det var før skatt.

Selvfølgelig var det ikke Johaugs skyld at spenningen forsvant i Granåsen. Det var arrangørenes, forklarte ekskommentatoren Hallvard Flatland på Twitter: «Å sende ut verdens beste skiløper et hav foran de andre, skaper en mildt sagt kjedelig TV-sending.»

Seksdobbelt norsk på det verste

I herrelangrenn ble det seksdobbelt norsk i Trondheim. En russer var lenge i favorittsjiktet, men smurte seg bort. Også i kombinert var det bare nordmenn på seierspallen, men da hadde de fleste publikummerne gått hjem. Igjen var det arrangørene som fikk unngjelde. «De har gjort en ræva jobb», sa trønder og treer Espen Bjørnstad til NRK.

Klimaforandringene og snømangelen er et akutt problem for den norske nasjonalsporten. De altfor mange skirennene er et annet problem. Rovdriften på de aktive og et overmettet TV-publikum kjenner ingen grenser.

Sjarmen som forsvant

Et tredje problem, paradoksalt nok, er løperne, trenerne, sekundantene, smøringsekspertene, sponsorene og det dyktige, gjennomprofesjonelle apparatet i alle ledd.

Hensikten har hele tiden vært den beste, å skape glede og begeistring. Men på veien skiftet vi rolle fra sjarmerende småstat til overmektig småsportssupermakt.

En før- og etteropplevelse, rent visuelt, var smørecontaineren som ble fraktet gjennom Europa til vinterlekene i Sotsji i 2014. Den to etasjers containeren lot seg bare så vidt løfte i land på kaianleggene lengst øst i Svartehavet. Norge klarte heldigvis likevel å smøre seg bort, som en gest til fattigere landslag uten container.

Utenlandsproblemet

Det spenningsdempende problemet med de for dårlige utlendingene har historiske paralleller. Som skisportens vugge og stormakt levde Norge med sin totaldominans i alle årene frem til finnene Anton Collin og Tapani Niku tok dobbeltseier på femmila i Holmenkollen i 1922.

Folk likte at finnene kom, men ikke at de vant. To år senere, under det første vinter-OL i Chamonix, tok drammenseren Thorleif Haug en grusom hevn. Haug «viste verden vinterveien», og det ble firedobbelt norsk på femmila.

Etterpå har det vært avgjørende for spenningen og moroa at også utlandet stiller med noen skiløpere. «For hva er vel Askeladdens triumf uten Per og Pål», spør Tor Bomann-Larsen i Den evige sne , en skihistorie om Norge.

Askeladdene er andre steder

Askeladdene blomstrer i andre og større idretter. Viktor Hovland i golf. Casper Ruud i tennis. Nær unasjonal er den som ikke får med seg smått og stort av hendelser rundt Ole Gunnar Solskjær i Manchester, Martin Ødegaard i baskerbyen San Sebastian og Erling Braut Haaland i Dortmund. Også stålbyen Sheffield er nå langt på vei blitt norsk etter overgangen til Sander Berge.

På kort sikt er det ingen katastrofe at langrennssporten mister appell. Folk må få drive med hva de vil. Hansen ser på Ragnarok på Netflix, Jensen sverger til Love Island på TV 2 Sumo.

Noen må lime oss sammen

Men innimellom trengs noen fellesopplevelser som limer nasjonen sammen. Langrenn har bidratt med mange sånne. Ingen var på Netflix da Brå brakk staven. Så spørsmålet er, som i Lenins boktittel fra 1902: Hva må gjøres?

Vi skal glede oss over at noen mellomeuropeere holder det gående i hopping og skiskyting. Og så skal vi plukke frem Fritz Huitfeldts Lærebog i skiløping fra 1896. «Norge er selvsagt det Land, der plikter at arbeide for skisportens rationelle Udvikling, saavel her hjemme som i Udlandet», skrev Huitfeldt.

Det er ikke Brå som trenger en stav. Det er Aleksandr Bolsjunov som fortjener skikkelig skismøring.