Et forsøk på å se det positive i tidenes mest utskjelte drømmeseminar.

«Superseminaret» til vår nyutnevnte oljefondssjef har nesten hatt en virusfordrivende effekt i media. Vi har fått detaljert innblikk i menyen, reiseregningene og artisthonorarene. Vi har lest om ansettelsesprosesser, hemmelighold og samrøre. Vi har fulgt rekken av forklaringer, beklagelser og tilbakebetalinger.

Men to perspektiver mangler: Voksenpedagogikken. Og velviljen.

La oss se stort på det. Nicolai Tangen har brukt to år og 27 millioner kroner på å lage et kompetansehevende tiltak for nøkkelpersonell i privat og offentlig sektor. Et bidrag til tverrfaglig videreutdanning. Et slag for livslang læring.Kunnskapssamfunnets behov er ikke dekket den dagen vi forlater skolen og tar steget ut i arbeidslivet.

Derfor inviterte Tangen sine gjester «Back to University». For å gjennomgå et «ideelt universitetspensum»:

«Inspirert av min mor, som gikk tilbake til sine studier senere i livet, har jeg sterk tro på livslang læring. Jeg har satt sammen denne spesielle gruppen [av mennesker], siden jeg vet at alle dere også er ivrige elever, rede til å utvide deres horisont og åpne deres sinn.»

Satsing på voksenopplæring
Arrangementet føyer seg dermed inn i et veletablert satsingsområde for både Norge, EU og OECD: Voksenopplæring, etterutdanning, kompetanseutvikling. Slikt kan bedrives på nye og spennende måter, ifølge en stortingsmelding fra slutten av nittitallet:

«Elektronisk informasjonsnett som Internett (sic) har åpnet for nye formidlings- og undervisningsformer. Dette gir en helt ny fleksibilitet tilpasset den voksne studenten i arbeid. Spesielt for Distrikts-Norge er dette en fordel fordi videre studier lett kan innebære flytting.»

Tangens seminar innebar flytting av 156 voksne studenter, hvorav 40 norske. Over Atlanteren, til Hilton-hotell, med luksuriøse privatfly. Fjernundervisning hadde nok lønnet seg. Og han hadde ikke trengt å donere 203 millioner kroner til et tilbygg til University of Pennsylvania, titulert «Tangen Hall», for derved å slippe leieutgift av seminarlokale.

Men det hadde blitt mindre realistisk. Ifølge invitasjonen trengte gjestene «deilig mat, fantastisk musikk og masse børst» for å gjenoppleve studiedagene.

Underholdning med læringstrykk
Så kan man si at Tangens elever var svært skjevt sosialt rekruttert. Vel, han viderefører amerikanske universitetstradisjoner. Og hva forteller det at man setter «elitepersoner» på skolebenken? Det ligger en utrolig ydmykhet i tanken på at statsråder, regjeringsadvokater, Schibsted-sjefer, NUPI-direktører, FN-ambassadører og Nobel-medlemmer ikke er utlærte. Selv de beste trenger påfyll. Med litt underholdning etterpå.

Didaktiske hensyn lå også bak artistbookingen. Det er lett å redusere Sting til en bestselgende, prisbelønt verdensstjerne. Men mannen har tross alt tre års lærerutdanning, to års lærererfaring, og bærer ansvaret for noen av de mest belærende tekstlinjene i rockehistorien.

«Også russerne elsker barna sine.» Hvem trenger ikke å få høre sånt i konfliktfylte tider, selv om det kostet flesk å få gjentatt budskapet?

Henrik Syse, moralfilosof på finansmannens lønningsliste, var i alle fall strålende fornøyd med opplegget han var med på:

«Det var helt spesielt at Sting opptrådte. Det er litt typisk Nicolai. Han synes det er så flott å få lov til å dele noe som er fint. Hele poenget med dette arrangementet var å dele ideer vi skulle bringe videre.»

Bortsett fra at ressurspersonene ble bedt om å ikke bringe noe videre. Deltagerne skulle få snakke fritt, uten innsyn. Syse mente på Dagsnytt 18 at dette lignet et vanlig akademisk seminar. Som om de krever taushetserklæring.

Deling er devaluering
Så dessverre. Der er nok her det strander, vårt forsøk på å se det positive i et utrolig problematisk drømmeseminar. Læring uten deling er en vogn uten hjul. Synd med så påkostet etterutdanning til ingen nytte for deltagernes arbeidsplasser og institusjoner. Heller ikke for offentligheten. Det forventes ikke av lukkede, private arrangementer. Men det strider mot universitetets idé. Og demokratiets idé.

Derimot var seminaret i tråd med privatkapitalismens idé om investering og konvertering. Økonomisk kapital (penger) veksles inn i kulturell kapital (anerkjennelse) og sosial kapital (nettverk), som igjen åpner dører til nye posisjoner og mer makt.

Og jo større knapphet på et gode, desto høyere verdi. Tangen ville «dele det fineste jeg har» og «det mest intelligente jeg kan få til» med de fineste, mest intelligente personene han kjente – eller ville bli kjent med. De skulle føle seg utvalgt, beundre og berike hverandre, få en «faglig unik opplevelse», og holde utbyttet for seg selv. Enhver deling – eller Gud forby: streaming – ville devaluert drømmen.

Etiske problemer? Hvor da?
Sånn sett burde seminarets etterspill være lærerikt for en filosof som ikke skjønner hva han selv har vært med på. Syse mener selv å ha så gode varsellamper at han «ser etiske problemstillinger der ingen andre gjør det». Men han ser ingen problemer der andre ser det: I rolleblandingen som gammel venn, betalt styremedlem, uavhengig forsker/professor, og referanseperson ved vennens søknad til en av Norges viktigste jobber.

Så gjenstår det å se om Nicolai Tangen har lært noe om kravene og idealene knyttet til sin nye stilling. For nå skal hedgefondforvalteren bestyre formuen som alle nordmenn nettopp deler. Nesten synd han ikke fikk svar på mailene til sin forgjenger. For Yngve Slyngstad kunne minnet ham om et par ting: Oljefondet oppsto fordi vi tenkte i tråd med allemannsretten. Lederen regnes blant verdens 100 mektigste, men han må kjøre Toyota.

Kjetil Rolness
Aftenposten
https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/Wb596g/livslang-laering-i-luksusversjon-kjetil-rolness