Kanskje kunne det være en idé med mer Weber i den slitsomme og politiserte innvandringsdebatten?

14. juni er det 100 år siden den tyske samfunnsforskeren Max Weber (1864–1920) døde. Han var kanskje den siste av de europeiske sprenglærde, med enorme kunnskaper i fag som historie, økonomi, jus og sosiologi.

Hvorfor skal vi i 2020 forholde oss til en for lengst avdød tysker? Er vi ikke ferdig med «de gamle menn», dagens vitenskaper har da kommet lenger?

En vitenskap som nøler med å forkaste sine stiftere, er tapt, hevdet den britiske matematikeren og filosofen Alfred N. Whitehead. Så enkelt er det dog ikke, særlig ikke innen humaniora og samfunnsvitenskap.

At teologer skulle glemme Augustin, filosofen Platon eller økonomen Adam Smith? Spørsmålet er heller hvordan vi forholder oss til klassikerne. Da kommer man ikke utenom den inspirasjonen de gir oss, med sine tilsynelatende evig aktuelle spørsmål.

Weber ville gripe det særegne i Vestens kultur. Ved bruk av historiske kilder og metoder arbeidet han frem en forståelse av sin egen tid med dens dynamiske kapitalisme og rasjonelle byråkrati. Det er særlig sistnevnte Weber er kjent for.