Alle snakker om identiteter. Men hva med min?
Jeg følger med i tiden, tar til meg impulser og ønsker å være språklig oppdatert. Jeg liker også å kjenne etter på steder der det gjør litt vondt, slik at jeg kan bruke smerten som en ressurs i det offentlige ordskiftet.
Jeg har derfor kommet til at jeg ikke lenger ønsker å bli oppfattet som «hvit». Betegnelsen er blitt for belastende. På vegne av den privilegerte majoritet, herrefolket utvalgt på basis av hudfarge, står jeg herved frem som offer for systemisk antirasisme.