Du må ikke til innvandrerne i Groruddalen for å forsøke å finne parallellsamfunn. De finnes på Sørlandet. Uten at det skaper landsomfattende harme.

Av Shazia Majid VG

Hva hadde Jon Helgheim (Frp), «FB-høyre» og ikke minst Oslos egen Jan Bøhler (Sp) sagt, om «innvandrerne» hadde krevd fire dagers skoleuke for de yngste ungene sine i Groruddalen? «For å kunne leve et rikere liv med familien». Og familien betød mor og barn, mens mannen selvsagt ikke tok seg onsdagsfri?

Det som er utenkelig i Oslo, er virkeligheten i mange kommuner, særlig på Sør- og Vestlandet. Der ingen «innvandrer» skulle tro at patriarkatet kunne bo. For vi har i en kvinnesalder blitt fortalt at det er full likestilling i Norge.

Forleden var jeg på kvinnefestival i Kristiansand. Der sto en ung kvinne opp og sa at de var overveiende flertall kvinner på hennes studie, og noen veldig få menn. Men, det var mennene som nesten alltid tok ordet, fortalte hun. Hvorfor ville ikke kvinnene snakke i forsamlinger? Det spørsmålet var jeg ikke forberedt på at en ung etnisk norsk kvinne skulle stille i 2020. Neste kvinne fortalte at kvinner som sendte ungene i barnehagen i ettårsalderen ble uglesett av andre kvinner. En tredje kunne fortelle at det første spørsmålet hun fikk fra sin nye nabo, var hvilken menighet hun tilhørte.

Jeg har alltid likt å dra paralleller til Camilla Collett og 1850-tallets Norge for å vise at minoritetskvinnene og etnisk norske kvinner har mer til felles, enn det som skiller oss. Nå forstår jeg at jeg ikke trenger å reise så langt tilbake i tid. Tradisjonelle kjønnsroller lever i beste velgående i enkelte «hvite» lokalsamfunn i nåtidens Norge.