Endelig tar Attenborough bladet fra munnen og blir så dystopisk som jeg skulle ønske han hadde vært for 20 og 30 år siden.

Mange av oss har sett David Attenboroughs serier hele livet. Selv har jeg elsket dem. Paradisfuglenes forbløffende parringsdans, spekkhuggerne som nærmest sadistisk leker med selene før de spiser dem, planter, insekter og alskens eksistenser over og under bakken, mønstrene i naturen, den gjensidige avhengigheten blant alt som lever.

Attenborough har vært vår guide gjennom alt dette. Han så godt som fant opp naturdokumentarsjangeren på TV. Han har fortalt historier de fleste av oss ikke har tilgang på selv. Få har reist som ham, sett mer eller hatt samme sjanse til å advare. De siste tiårene har episodene uvilkårlig blitt avsluttet med variasjoner av: «Men alt dette står i fare for å forsvinne, med mindre vi …» og så videre.

Vi vet nå at det ikke har hjulpet. Den vesle nedturen i episodenes siste sekunder, har ikke manet oss til handling, men forsvunnet i alt det ufattelige som Attenborough har vist oss i timen før.