Tirsdag er det 200 år siden Eilert Sundt, tidvis omtalt som vår første og største samfunnsviter, ble født. Sundt var utdannet teolog, men ble en avansert, selvlært pioner i utforskningen av norsk befolkningsutvikling, levekår, fattigdom, alkoholisme, byggeskikker, husstell og svært mye annet.

Både sosiologer og etnologer regner Sundt som «sin» foregangsmann. Men Sundt lar seg ikke plasseres under noen enkel faglig rubrikk, han arbeidet før samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner ble institusjonalisert, innrammet og innsnevret.

Sundt kombinerte reiser, observasjoner og samtaler med avanserte statistiske undersøkelser, som han håndterte med forbløffende innsikt og ferdigheter. Det finnes egentlig ingen europeiske paralleller til hans måte å systematisere store datamengder, identifisere feilkilder og kombinere tallenes og informantenes tale til helhetlige analyser.

I tillegg skrev Sundt en enkel, men sterk medrivende sakprosa, som gjør krevende sammenhenger forståelige, og enkeltmennesker nære og levende for lesere selv halvannet århundre senere.

Sundts lov

Etter avlagt teologisk eksamen i 1845 arbeidet Sundt noen år som lærer ved Christiania tukthus. Her ble han kjent med personer av romanifolket, lærte språket deres, og reiste siden rundt i landet i følge med dem. Hans bok Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge fra 1850 ble den første av mange studier om de minst privilegerte i samfunnet.

Sundts neste arbeid ble hans mest kjente, nasjonalt og internasjonalt. En rådende oppfatning før Sundt var at befolkningsveksten ble styrt og holdt nede av ernæringsgrunnlag, smittsomme sykdommer og andre «ytre» forhold.

Gjennom omfattende samtaler og studier av befolkningsregister, kom Sundt til at utviklingen i mye større grad var samfunnsmessig bestemt. Han identifiserte sterke regelmessigheter, som ikke skyldtes epidemier eller rike og dårlige år, men generasjonsmessige bølger som ble skapt når store alderskull nådde ekteskapsalder og fikk barn. Dette la grunnlaget for en ny bølge omtrent 30 år senere.

Hans beskrivelse av oppdagelsen denne regelmessigheten, som senere er omtalt som «Eilert Sundts lov», må være blant den kvantitative samfunnsforskningens fineste passasjer:

« [ …] ved at sammenligne det gamle med det nye, ved at uddrage flere lister av ministerialbøgerne, ved atter og atter at stirre på tallene og pønse på tingene, se, så skede det lidt etter lidt, at der dannede sig ligesom en anskuelse om sagen, og det ingenlunde den samme, som jeg havet taget med mig, da jeg kom til bygden.»

Møte med de fattige

Et av særpregene ved Sundts tekster er at han hele tiden selv er til stede i dem, ved å forklare hvordan han tenkte og reagerte, og hvordan hans egne verdier og forutinntatthet ble brutt mot nye møter og innsikter.

Sundt kunne føle vemmelse ved et matbord, der han som gjest ble tilbudt dårlig, illeluktende mat av et vertskap som selv slukte maten – og han kunne skrive om det plagsomme ved sin egen reaksjon, der han som reisende fikk det beste, og eneste, en fattig familie hadde å tilby.

Og han kunne beskrive sin egen følelse av utilstrekkelighet i møtet med de fattigste han traff. Et sted forteller han menneskene på en lutfattig husmannsplass i Øvre Romerike. Mannen og kona beskrives med sympati og respekt. De var vennlige og imøtekommende, det var også deres syv dårlig kledte og barbente barn. Men de hadde knapt noe av verdi.

Etter å ha fått et enkelt måltid av kona, spurte Sundt hvordan hun greide å skaffe mat til alle i huset, med mannens lave inntekt. Hun begynte da å gråte stille, og det krevde en overvinnelse fra Sundt for å gjenta spørsmålet og presse henne til å svare. Men så kom en detaljert redegjørelse for hver dags utfordringer.

Når mannen gikk på arbeid klokken 4 om morgenen, sto også hun opp, for å spinne garn som hun kunne selge for å skaffe nødvendige skillinger til mat eller klær. Men hun måtte være stille, det gjaldt ikke å vekke barna. Hvis ungene sov noen timer lenger, greide de seg med ett lite måltid før middagen. Mer hadde de ikke råd til.

Mannen kom hjem fra arbeid på gården etter at barna hadde lagt seg. Han fortalte Sundt senere at han ofte kunne ta med seg noen smuler fra brødet de serverte på gården der han arbeidet. Disse ga han til barna.

Det ble lite til hver, forklarte mannen. «Men det er da så mye, at de får smake rugen,» heter det i den aller siste, lett-tunge linjen i Sundts beretning fra husmannsplassen.

Kritikk og motstand

Sundts forskning ble kontroversiell. I flere debatter kom han til å forsvare folkets skikker og opptreden mot syn og anbefalinger fra nye fagprofesjoner. Kritikken gjorde det stadig vanskeligere å få fornyet sitt statsstipend.

Siste runde kom i 1869. Professorene og stortingsrepresentantene A.M. Schweigaard og T.H. Aschehoug argumenterte begge argumenterte energisk for Sundts sak. Etter at Aschehoug hadde forklart at ingen europeiske land hadde en forsker som Sundt, ble det uttalt fra en representant for flertallet at hvis man kunne greie seg uten i hele Europa, kunne vi greie oss uten i Norge også.

Sundt fikk ikke fornyet stipendet og gikk deretter inn i en stilling som prest på Eidsvold. Han døde noen få år senere.

Sundts aktualitet:
Kan vi lære noe i dag av Sundts måte å drive forskning på?

Sundt kombinerte studiet av store datamengder med inngående fortolkninger av kultur og normer. I dagens tallrike samfunns- og kulturforskningsmiljøer er det langt mellom forskere som behersker både kvantitative og kvalitative metoder godt, og som er i stand til å formidle sine innsikter på en klar og leseverdig måte. Her satte Sundt en standard som få når opp mot, men som vi godt kan arbeide for å komme litt nærmere.

Få vil blottstille seg slik i forskningsarbeider i dag, blant annet fordi det truer inntrykket av «nøytral» faglighet.

Men det er tvilsomt om det finnes mer nøytral grunn for samfunnsforskningen i dag enn det gjorde på Sundts tid. Om man ikke har Sundts mot og evne til å reflektere i forskningsteksten over egne reaksjoner, er det derfor fortsatt god grunn til å pønske litt i det stille på hvordan ens verdier og sympatier virker inn på den kunnskapen man er med å produsere.