Diskursanalysen og den franske filosofen Michel Foucault
Diskursanalysen går tilbake til den franske filosofen Michel Foucault (1926-1984). I sin bok The Archaeology of Knowledge (1972) – kunnskapens arkeologi – sier han at diskursen dannes av et antall utsagn som danner betingelsene for en eksistens.
Diskurs og sannhet
Diskursanalysen går tilbake til den franske filosofen Michel Foucault (1926-1984). I sin bok The Archaeology of Knowledge (1972) – kunnskapens arkeologi – sier han at diskursen dannes av et antall utsagn som danner betingelsene for en eksistens.
I en diskursanalyse tas det ikke stilling til hvorvidt det som sies er sant eller moralsk riktig, man forsøker kun å finne ut hvordan mennesker i en gitt situasjon snakker og skriver på bestemte måter.
Foucault om sannhet
Foucault fulgte opp konstruksjonismens oppfatning av at kunnskap ikke bare er et speilbilde av virkeligheten. «Sannheten» er en «diskursiv konstruksjon» – dvs. den fastlegges i den offentlige samtale. Og hva som er sant og usant kan endre seg når omgivelsene endrer seg. Noen legger premissene for hva som kan godkjennes og hva som ikke er bra eller forkastelig. Foucault vil forske på hvilke regler som gjelder for det som kan sies og det som ikke kan sies.
Diskursanalyse – språkvitenskapelig og sosiologisk analyse
Diskursanalysen kombinerer språkvitenskapelig og sosiologisk analyse. Det er ikke bare tale, «språk i bruk» og språkhandlinger som danner en diskurs. Også «talende handlinger» omfattes av diskursbegrepet. Statsviteren Iver B. Neumann definerer diskurs på denne måten:
En diskurs er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner.1
Det er altså både det som blir sagt og skrevet og vist gjennom praksis som danner diskursen. Det gjenspeiles i identitet, verdensbilde, og konstituerer det som oppfattes som virkelig. Denne diskursen er ikke tidløs, den endrer seg over tid.
Forestilling om «Orienten» og «Vesten»
La oss ta ett eksempel der vi tar for oss hvordan forestillinger om «Orienten» og «Vesten» kan oppstå:
Eksempel
I diskursen om Europa og de arabiske land hevdet palestinsk-amerikanske Edward Said at de vestlige land konstruerte et bilde av «Orienten» på grunnlag av sine egne mer eller mindre fantastiske forestillinger om hvordan denne delen av verden så ut, ikke på grunnlag av hvordan den virkelig så ut, eller hvordan den fortonet seg for et menneske som selv var derfra. Europeerne projiserte sine egne forestillinger over på den Andre. Fortellingene fra eventyrene i «Tusen og én natt» hadde større innflytelse på hvordan vi forstod Midtøsten, enn den virkeligheten innbyggerne selv mente å erfare. I neste omgang tilla man personer som levde der, disse «orientale» egenskapene.2
På samme måte er det slik at man i mange arabiske land og mange andre steder har tilsvarende forestillinger om «Vesten»: Samlebegrepet «Vesten» forventes å være like gyldig enten man ser på Norge eller California. Diskursenes begreper styres langt på vei av slike forståelsesformer. Diskurser blir derfor ofte selvbekreftende.
Kultur som samtale
En diskurs kan defineres som en gruppe utsagn eller kommunikative handlinger som kjennetegnes ved visse regulariteter – mønster som gjentar seg. Regularitetene knytter de kommunikative handlingene sammen til en diskursiv praksis. At det oppstår regulariteter betyr ikke at diskursen nødvendigvis er enhetlig. Diskursen kan bestå av et variert sett av ulike, av og til også motsetningsfylte elementer.
Eksempel
Ungdom på diskotek følger visse mønster når det gjelder omgangsformer, venner, klesdrakt, drikke- og spisevaner, danseformer, samtaleformer, hyppighet, osv. Slike regulariteter gjør at en kan drøfte diskursiv praksis eller analysere ungdommens disco-diskurs.
Vi har sett at begrepet kultur i globaliseringens tidsalder ikke kan ses på som et enhetlig system med felles kode eller mening som deles av alle medlemmer i en gruppe eller et samfunn. Ut fra diskursperspektivet blir «kultur» ikke enhetlig, men gitt som diskursive praksiser. Diskurs kan sies å være kultur som samtale.3
- 1. Mening, materialitet og makt: En innføring i diskursanalyse (2001)
,
, Publisher: Fagbokforlaget - 2. Tegn, tekst og samfunn (2005)
,
, Publisher: Abstrakt - 3. Tegn, tekst og samfunn (2005)
,
, Publisher: Abstrakt
Opphav / bruksrett:
